”En bønn fra en middelaldrende:

Herre, du vet bedre enn jeg at jeg blir eldre
og at jeg en dag blir gammel.

  Avhold meg fra den fatale vanen alltid å skulle si noe om ethvert emne og ved enhver anledning.

Fri meg for den trangen til å ordne opp i andres saker.

  Gjør meg oppmerksom, men ikke kuet, hjelpsom,
men ikke dominerende.

Med mitt umåtelige fond av viten er det synd at ikke alt jeg vet skal komme til nytte, men jeg vil jo gjerne beholde noen venner til slutt.

  Hjelp meg å unngå oppramsing av detaljer og la meg beholde nok oversikt til å komme til poenget.

  Forsegl mine lepper når det gjelder mine plager og skavanker,
for de øker,
og trangen til å dvele ved dem stiger med årene.

  Jeg tør ikke be om bedre hukommelse, men jeg ber om økende ydmykhet og litt mindre skråsikkerhet når min hukommelse
kolliderer med andres.

Gi med den nådegave å innse at jeg av og til tar feil.

  La meg forbli vennlig innen rimelighetens grenser. Jeg ønsker ikke å forbli noen helgen – fordi enkelte av dem er så vanskelige å leve sammen med.
Men et surt, gammelt menneske er en av djevelens
største forbannelser.

  Gi meg evnen til å se det gode hvor en minst skulle vente det, og til å oppdage anlegg hos mennesker som synes blottet for talent.
Gjør meg elskelig nok til å fortelle dem dette.

Amen”